Da jeg var lærer gledet jeg meg til feriene og helgene, søndag var kjip fordi det var jobb dagen etter. Ikke fordi elevene var så grusomme, for det var de slettes ikke. Heller ikke fordi jeg hadde dårlige kollegaer, for de var best! Alt var bra. Men jeg manglet gnisten, det lille ekstra som gjorde at jeg faktisk gledet meg til å gå på jobb og ikke bare gjorde det fordi det var noe jeg måtte. Fordi jeg måtte ha noe å leve av, og læreryrket virket flott. Være med barn, ha en betydning i livet deres, hjelpe dem frem. Jo... men det ble liksom ikke helt som forventet. Papirarbeid, retting, møter og bekymringer ble hovedingrediensene i en hverdag som egentlig heller burde bestå av glede og læring. Og jeg ble så sliten, så sliten, for jeg gav så mye av meg selv. Særlig til de som jeg så at trengte hjelp, og jeg ville jo hjelpe.Jeg var til og med sosiallærer noen år, fordi jeg hadde et så intenst ønske om å hjelpe. Men problemet er hvordan man skal hjelpe noen som nødvendigvis ikke ønsker å bli hjulpet, men har blitt plassert hos deg fordi andre mener det er riktig? Så for meg var jobb noe som tæret på meg, jeg følte ikke jeg klarte å gå med hodet hevet og være stolt av jobben jeg hadde gjort. Hadde jeg "sett" alle de unike og individuelle elevene mine slik jeg ønsket den dagen? Hadde jeg gjort nok, gitt nok av meg selv, gjort en foranding i livene deres? Kanskje hadde jeg for store forventninger til meg selv, for svaret ble stadig NEI! Jeg fikk ikke klager. Elevene var fornøyde, kollegaene mine var fornøyde og foreldrene var fornøyde, men jeg var ikke fornøyd.
Så kom den store dagen! Jeg hadde vært hjemme i permisjon med minstemann av 3 barn, og fikk brev fra kommunen om at jeg måtte kontakte skolen fordi permisjonen min var i ferd med å avsluttes og jeg skulle tilbake i jobb. Jeg ble fysisk uvel bare ved tanken på å dra tilbake, og jeg tenkte på hva alternativene mine var. Tilbake i gammel jobb, studere, ta meg en midlertidig jobb eller jobbe med det jeg elsker. Som dere sikkert har forstått til nå, valgte jeg sistnevnte. Jeg valgte å følge drømmen min, og det fikk bære eller briste. Jeg var lettet og livredd. Første året hadde jeg ulønnet permisjon, så det var ikke så skummelt. Men det var når jeg måtte si opp min 100% faste jobb som lærer at kvalene kom. Men jeg ville jo fortsette som healer/medium så jeg sa opp. Skummelt som bare rakkeren! Men jeg har aldri angret! (Bortsett fra når først kommunale julebord gikk av stabelen etter jeg sa opp, og jeg innså at jeg ikke skulle dit mer...)
Men nå! Jeg gleder meg til hver dag på jobb. Om det er mandag, torsdag, lørdag eller whateverdag, spiller ingen rolle. Jeg koser meg hjemme, men elsker også jobben min. Jeg får lov til å jobbe med det jeg ville fylt fritiden min med om jeg hadde hatt en "normal" jobb. Folk kommer frivillig til meg i håp om at jeg kan hjelpe dem, og jeg gjør mitt ytterste med hver eneste en av dem. Jeg går med hodet hevet hjem fra jobb, fordi jeg vet med meg selv at jeg har gjort mitt beste, selv om det faktisk ikke hjalp. Og ingenting kan måle seg med følelsen av tilbakemeldinger fra mennesker som føler seg hjulpet. Ydmykheten ved å få lov til å hjelpe dem, være en del av en positiv forandring i menneskers liv er ubeskrivelig!
I går fikk jeg en melding på fb fra ei dame som har vært med på noen av mine gratis fellesfjernhealinger. Hun brukte blant annet ord som " i utgangspunktet skeptisk, nå imponert, glad, tidligere prøvd alt av behandling, nå nesten smertefri, ikke tilfeldig, dypt takknemlig, nytt liv, tusen hjertelig takk Kirsten<3" Da jeg leste dette fikk jeg tårer i øynene. Det var en overveldene følelse av lykke over å kunne hjelpe et helt fremmed menneske med å få et nytt liv (hennes ord). Så er det rart at jeg er lykkelig over å ha fulgt drømmen min?
Med dette sider jeg over og ut fra Sørlandet.
Stjernestøv og glitterdryss sendes til din morgendag.
Kirsten
