Stopp! Jeg vil av!

Grunnen til at jeg roper "Stopp! Jeg vil av!" er rett og slett at jeg har innsett at jeg ikke liker hvordan samfunnet har blitt. Ett år etter at man blir født er det forventet at man skal begynne i barnehagen. Der skal man være til man begynner på skolen. Fra en institusjon til en annen. Selv har jeg tre barn og alle går/ har gått i barnehagen. Jeg er veldig fornøyd med barnehagen og tilbudet, men barna ser jo mer til de som jobber i barnehagen enn sine egne foreldre! Vi føder barn og setter dem bort i institusjoner slik at vi voksne kan gå på jobb, fordi samfunnet krever det av oss hvis vi vil følge med i tiden. Barna skal modelleres slik at de passer inn i en firkantet form, med et mål om at alle skal bli relativt like og passe inn. Hvis man tilfeldigvis er skapt som en trekant eller sirkel, presses barna inn i firkantet ved å gi dem medisiner eller tvinge dem til en oppførsel som ikke er naturlig for dem. Er det det vi vil? Skape små kloninger av samfunnets svar på en perfekt borger? Eller la barna utfolde seg og bruke evnene og talentene de har inni seg? Jeg vet hva jeg hadde likt å få lov til.
Dette fortsetter på skolen, men det blir enda strengere. Ja, det sies at barna har rett på individuell opplæring der. Men dette er bare fine ord. Individuell opplæring i forhold til hva samfunnet forventer at du skal lære for å bli/forbli en firkant. Barna får ingen individuell opplæring i forhold til sine talenter, interesser og evner hvis det faller utenfor det som er forventet. Så sitter man der da. Minimum 13år på skole. "Kaster bort" barndommen i et klasserom hvor det forventes en viss oppførsel av deg. Klart man lærer mye på skolen og at den er viktig. Jeg har jo tross alt jobbet der 10år, så jeg er ikke mot skole. Men er det dette vi er ment til å gjøre? Hva er egentlig meningen med livet? Gå i barnehage, skole, få en utdannelse, jobbe 40år, og så få friheten i en alder av 65å? Først når vi er 65år er vi fri! Da er det ingenting som stopper en til å  kose seg å leve livet! Men hvem kan garantere deg at du har helsa da? At du faktisk lever i det hele tatt?

Som tidligere nevnt vet jeg godt at man lærer ting på skolen, er med venner og at det er viktig å sosialiseres. Men hadde ikke dette kunne blitt gjort på andre måter? At vi kunne lære det vi interesserte oss for av folk som kunne lære det videre til oss? Uten å måtte være "fanget" 17-21år i institusjoner? Tenk om alle samfunnets krav ble borte, penger ikke fantes og vi kunne bare leve fritt? Leve slik som jeg tenker at vi er ment til. Være sammen med familien vår, lære av dem som kan mer enn oss på de områdene vi selv er interessert i. Lære viktigheten og å sette pris på det vi har. Være i naturen, som vi så effektivt stenger ute.
Her en dag kjørte jeg og min sønn på 3år i bilen på en av hoved veiene her vi bor. Da utbryter han "Mamma, vi er jo midt i skogen!" Jeg tok meg selv i å svare "Nei, vi er jo på veien!" Men da jeg så meg rundt og tenkte hvor vi hadde vært dersom ikke den asfalterte veien var her, så hadde vi jo faktisk vært midt i skogen! Så jeg fikk rettet det jeg sa til "Ja, veien vi kjører på er midt i skogen!" Så hva er vi? Er vi noe annet enn dyra? Vi er en del av naturen, men vi distanserer oss fra den, og det kjenner jeg at jeg ikke liker.
Vi er enestående individer som slipes og presses inn i former og blir spyttet ut på den andre siden som "perfekte" samfunnsborgere. På veien mister vi gnisten vår. Drømmene vår passer nødvendigvis  ikke inn i samfunnet, med mindre du for eksempel liker tall og vil bli regnskapsfører Vi blir stoppet, fordi andre mener at man ved å følge hjertet ikke er "normal". Men pokker heller, sier jeg! Følg hjertene deres, lytt, bruk evnene deres, lev livet! Følg din indre stemme så lenge den ikke skader noen.
Egentlig har jeg mest lyst til å ta ungene ut av skolen, la dem leve slik vi er ment til. Være sammen! Men slik gjør man jo ikke, fordi man er tvunget til å følge med i samfunnet. Så man fortsetter å gå med flokken, mens man gråter "Stopp! Jeg vil av!"

En liten tankespinn bare... Og joda, barna mine skal gå på skolen og få seg utdanning. Men jeg skal hvertfall hjelpe dem og oppfordre dem til å kjenne på hva de liker aller best, drømmer om og lengter etter. Målet de setter seg skal vi sammen jobbe for. Om det er utenfor eller innenfor "normalen"!

Over og ut! ;-)